Fra sikre 50.000 per måned til 0. Dum eller modig?

Nå er jeg inne i uke to av min permisjonstid på 6 måneder. Så hvordan har jeg det? En av de tingene jeg skulle dele på bloggen  var hvordan livet går når man skifter jobb. Jeg må fortelle litt om bakgrunn først.

Jeg er utdannet jurist og advokat og har siden jeg var ferdig med studiene jobbet i politiet i 15 år. Først som politiadvokat i Oslo i litt over elleve år og så som politiinspektør i Politidirektoratet i nesten fire år. Jeg har aldri jobbet i det private næringsliv. Jeg elsker kollegene mine i politiet og jeg føler jeg gjorde en samfunnsnyttig jobb som var interessant. De siste årene har det vært mye press på politiet, både innenfra og utenfra. Arbeidsbelastningen har blitt enda større enn tidligere og jeg opplevde også at mye av det kollegiale ble borte som følge av blant annet strukturendringer, økt arbeidspress og omskiftninger i arbeisstokken. Jeg ble sliten. Jeg følte etterhvert at det ble tungt å stå opp om morgenen og gå på jobb, men jeg gjorde det av plikt, flink pike syndromet, av hensyn til kollegene mine og av selvrespekt. Tidligere har jeg alltid gjort noe kreativt på fritiden, det var det ikke lenger rom for. Livet mitt besto av to ting, jobb og datteren min. 

 

Når datteren din på seks år gråter og ber deg skifte jobb, så er det kanskje på tide å ta det innover seg.

Min datter er selvfølgelig verdens beste datter (akkurat som ditt barn for deg), sånn skal det være. Jeg skal ha overskudd til henne og jeg elsker å gjøre ting sammen med henne. Hun er det viktigste i livet mitt. Når jeg oppdaget at jeg kjeftet på henne bare fordi jeg var sliten. Så er det noe jeg måtte ta inn over meg. Både hun og jeg var enige om at det måtte endringer til. 

I vår kurset jeg meg til interiørinnreder. Jeg har alltid interessert meg for interiør. Da jeg gikk på barneskolen husker jeg at jeg hadde ukelekse og jeg leverte en fullstendig plan om hvordan min fremtidige bolig skulle se ut. Det er atmosfæren, sjelen i boligen og avtrykket til de som bor der som er viktig å få frem. Det estetiske er en del av denne helheten. Nå er min jobb å fange helheten og uttrykke den.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å hoppe så fullstendig over i dette yrket så fort. Jeg hadde tenkt til å ta ting over langen. Se det an. Var det kunder der ute? Ville de ansatte meg? Ville jeg tjene tilstrekkelig til å betjene lån og opprettholde det livet jeg lever i dag? Utover våren ble imidlertid situasjonen på jobb enda mer slitsom. Det er som med vannglasset. dråpe på dråpe og til slutt renner det over. Jeg undersøkte med firmaet der jeg gikk på kurset om jeg kunne begynne å jobbe for dem, noe de var interessert i og søkte om permisjon, som jeg og fikk innvilget.

 

Livet som interiørinnreder så langt

I forrige uke hadde jeg kundeoppfølgning og har også hatt kunder i løpet av sommerferien. Det er imidlertid ikke slik at folk står og hamrer på døren min og ber meg komme for å fikse opp boligen deres. Det er vel også for optimistisk etter litt over en uke hvor jeg gjør dette på fulltid. Imidlertid må jeg si det er en overgang. Jeg er vant med å løpe fra møte til møte, spise lunsj foran datamaskinen, ta med dokumenter hjem for å lese om kvelden, å jobbe i helgen var heller ikke uvanlig. Det værste stresset var imidlertid å vite at det hele tiden var ting man ikke rakk. Når man har barn så må man gå hjem.

Nå er hverdagen radikalt forandret. Jeg står opp, leser avisen og har frokost for deretter å levere datteren min på skolen. Så går jeg hjem og lager meg en kaffekopp og setter meg foran mac'en. Jeg sjekker e-posten, blogger, og tar telefonene jeg skal ta. Underveis hører jeg på radioen og lager meg en ny kopp kaffe. Etterhvert tusler jeg enten bort på showrommet eller går i kundemøter hvis jeg har det. Denne uken har jeg så langt ikke hatt kundemøter, men har hatt flere jobbmøter på showrommet. Med tempoet jeg er vant til så stresser det meg litt at det ikke skjer mer. Jeg er vant til å ha en kalender som renner over. Nå bruker jeg ledige timer til å jobbe med kolleksjonene, og lage noen lamper til min egen leilighet, i tillegg til å hjelpe søstern min med sin. Jeg har tid til å spise lunsj! Jeg skal bli flinkere til å trene jevnlig også - må nok skrive det opp i kalenderen for å gjøre det. 

Elsker jeg det? ja. Hater jeg det? ja. Jeg er verdens mest kontrollerte person. En person som søker sikkerhet - ikke minst økonomisk. Sånn sett er det bare helt fullstendig unaturlig for meg å gjøre dette. Det er heller ikke meg å blogge. Det har noe med kontrollen å gjøre der også. Jeg gjør det fordi jeg har godt av det. Jeg utfordrer meg. Jeg gjør noe jeg elsker. Jeg lager noe. Angrer jeg? Nei ikke så langt, men spør meg igjen om 4 måneder. Nå tjener jeg bare penger hvis jeg har kunder. De forrige kundene mine var freelancere og sa at jeg må elske berg og dalbane for å trives med denne type jobb. Vel, jeg misliker sterkt berg - og dalbane. Den eneste berg- og dalbanene jeg kan like økonomisk er hvis dalen begynner på 50.000 og berget er skyhøyt!

Så hva lever jeg av i november?

Enn så lenge blir det å leve på oppsparte midler og kutte ned på innkjøp og reiser. Jeg satser på markedsføring og flere kundeoppfølgninger. Som nevnt er det flere på gang. Er jeg tilstrekkelig interessert i interiør? Det er et relevant spørsmål og et spørsmål jeg har stilt meg selv også - før jeg gikk over i dette yrket. Oppsummert kan jeg bare si at jeg går ikke fra en månedslønn på 50.000 til usikker lønn, i verste fall 0,- per måned uten at jeg interesserer meg for innholdet i jobben. Jeg har full mulighet til å søke andre relevante jobber hvis jeg ønsker det. Årsaken til at jeg prøver dette de neste seks månedene er at jeg ønsker å gjøre noe annet, noe kreativt og utfordrende på en helt annen måte og jeg elsker det. Hvis det bærer seg og jeg fremdeles elsker det, slik at jeg fortsetter utover de seks månedene, så har jeg lovet datteren min en hund om ett år! 

Når jeg hopper så hopper jeg langt, om det blir med nedslag eller ikke gjenstår å se. 

Ønsk meg lykke til.

mvh

anette_b

2 kommentarer

Trine Buer

29.10.2014 kl.12:04

Lykke til Anette:) og velkommen i i "ny livsstil"Har gjør noe av det samme selv. Fra fast til løst. Forskjellen er at jeg har fast lønn- ennå i hvertfall. Så lenge jeg beholder jobben. Vært regionsleder -blitt salesagent. Jobben er hva jeg gjør den til, akkurat som din. Beundrer avgjørelse din:) og føler det samme stresset rundt rolige dager som du. Men taklet vi det er det rom for andre ting i livet en bare jobb. Nyt kaffekoppen og se ut i verden og nyt. Ingen ting kommet gratis så innsats må til👍Heier på deg😊 Klem fra hun i samme klasserom,Hovin barneskole.

anettebsworld

29.10.2014 kl.12:49

Hei Trine, tusen takk for gode kommentarer. Du har så rett. Godt å høre om dine erfaringer. I følge facebooksiden din virker det som du har nok å gjøre, enn så lenge skal jeg sørge for å nyte kaffen. Det er jo bare så uvant, jeg liker at ting skjer:o) Jeg heier på deg også. Lykke til med din jobb.

Skriv en ny kommentar

anettebsworld

anettebsworld

41, Oslo

Jeg er stort sett fornøyd med tilværelsen, men av og til må det forandringer til. Forandringen jeg gjorde var at jeg etter mange år som yrkesaktiv jurist begynte som interiørinnreder på fulltid. Jeg er utdannet innreder og interiørveileder ved norsk interiørskole. Jeg jobber selvstendig og for firmaet At Wallpaper. Ellers er jeg mamma til verdens beste datter, hjemmearbeidende, utearbeidende og alt hva som ellers kreves.

Kategorier

Arkiv

hits